Utøya-filmen: sjokk, tårer, forferdelig og sykt

72 minutter med et rent helvete. 72 minutter om liv og død. 72 minutter med sjokk, stillhet, skudd, tårer og hyl. Aldri har jeg sett noe så emosjonelt, ekte, forferdelig og sykt. De lengste og mest intense minuttene til flere hundre barn og ungdom. Barn og ungdom som så vidt har kommet i gang med livet sitt.

Som dere kanskje har skjønt, har jeg vært på kino og sett Utøya 22.juli i kveld. Jeg visste lite om hva jeg skulle forvente meg i forkant av filmen, men at den var sterk visste jeg. Å se filmen var en intens opplevelse, men jeg er likevel glad jeg gjorde det.

Jeg kan ikke si jeg har forståelse for hvordan menneskene som befant seg i situasjonen hadde det. Langt ifra. Men jeg er nærmere å se den forferdelige hendelsen de opplevde.

Det at ungdom selv har gjenfortalt sitt livs mareritt, gjør nok filmen mye sterkere. Selv om alle karakterene er funnet opp, vil jeg tro vi kan se en nokså virkelig tilnærming av det. Det er helt utrolig at det er en person vi følger gjennom filmen. Tenk hva slags opplevelser alle har hatt hver for seg? Tankene som har gått gjennom hodet deres. Det er helt sykt å tenke på!

Etter filmen satt jeg helt stum. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke eller si. En forferdelig og sterk, men viktig film som er laget. Jeg vil anbefale alle over 15 år og se filmen. Kanskje man i etterkant vil sette mer pris på livet? Ikke vet jeg. Men at den vil hjelpe folk til å forstå litt mer er helt klart.